Da var vi kommet til lørdag. Den andre dagen i erduhelga mi. Passer lille Laura i dag. Hun er helt oppslukt i samsisk barnetv, mens jeg sitter her og blogger litt.
Jeg sitter her og tenker litt, og blir litt oppgitt.. Jeg vet ikke jeg.. Jeg vil få tilbake livsgleden min igjen.
Det tar på den stakkars kroppen min, å være trist hele tiden. Det er mange som sier at det er opp til deg selv. Men altså, klarer man ikke være glad, så gjør man jo IKKE det. Men jeg skal PRØVE. Jeg er jo ikke den eneste som har mistet den jeg elsker.. Jeg vet jeg må prøve å tenke positivt, men det er ikke enkelt.
Jeg skjønner liksom ikkeno.. Er det mulig å være så fullstappet med følelser?! For tiden kan jeg gråte for den minste ting.. Jeg kan gråte av å skrive meldinger, med følsomt innhold, av å se forskjellige tv-program, filmer, tanker. Ja, det meste. Til og med når jeg sitter og skriver dette, kjenner jeg at klumpen i halsen er der.
Men selv om jeg savner det gamle livet mitt, må jeg uansett prøve å komme meg til rette i det nye..
Jeg aner jo ikke hva livet har i vente for meg.. Om man klarer å se litt positivt på det, kan det jo hende det skjer fortere også. Kanskje det ikke har skjedd noe, så langt, bare fordi jeg har stengt meg inne, å vært så trist hele tiden ?
Det er jo en mening med absolutt alt, sies det. Det tror jeg ikke på. Men kanskje jeg må begynne å tro på det? Ikke vet jeg.. Men noe må jeg i alle fall begynne å tro på, for at dagene ikke skal bli så tunge.
Jeg vil ha tilbake mitt livs kjærlighet, det er noe jeg føler inni meg. Men vil jeg egentlig det ? Jeg vil jo så gjerne ha en, som viser at han er glad i meg, og en jeg kan ha det morsomt sammen med. Ikke at jeg ikke hadde det med han, men kanskje en som viser det enda litt bedre...
Det beste hadde så absolutt vært om jeg hadde klart å leve alene resten av livet. For jeg vil aldri tilbake, dit jeg er nå! Dette er den verste perioden jeg noen gang har vært igjennom. Å jeg er visst tydeligvis en vanskelig person.. Så da er det vel ikke mange som klarer å leve sammen med meg. Jeg tror det kommer til å ta utrolig lang tid, før jeg klarer å slippe noen innpå meg igjen. Jeg skal aldri gi bort hjertet mitt noen gang igjen. Det er vel forresten ikke så utrolig mye å gi bort heller. Tror ikke det er stort igjen av det. Man må visst bare lære seg, at man har kun seg selv å stole på. Meg er den eneste personen, som kan gjøre meg selv glad. Ikke en forelskelse i hvertfall. Den varer ikke så lenge uansett, visstnok.
Det verste er uansett å føle at man ikke betyr en dritt. Man føler seg stygg, ekkel og tykk. Man er IKKE bra nok! Til helvete med den følelsen. Jeg er bra nok for meg! Jeg vil ihvertfall være det. Så kan de som ikke synes jeg er bra nok, gi faen. Var jo det som skjedde også. Som alle sier, så blir man sterkere av slik motgang i livet. Ja, kanskje. Men jeg ville så gjerne vært foruten denne hendelsen. Da kunne jeg mye heller levd med følelsen av lengsel resten av livet. Det hadde vært 1000 ganger bedre å ikke vite hva man går glipp av i kjærligheten, enn å vite det.
Du er det beste som har hendt meg, men også det verste. Derfor villje jeg mye heller vært foruten deg.Nå skal jeg prøve å finne noe mat jeg kan lage til lillesnuppa :)
